En natt, på hytta ved innsjøen, finner han et gammelt brev, bortgjemt i en bok. Torstein nærmer seg femti, men brevet bringer ham tilbake til da han var tjue, spilte i band og skulle til Paris for å skrive en roman, bare for å se planene oppløses i forelskelse og svik.

1996. En romaner et portrett av en desillusjonert manns møte med sitt unge eksistensielle alvor. Tjueåringen som leser Sartre og siterer Schopenhauer, og er overbevist om at sin musikksmak er bedre enn andres. Finnes det noe mer pretensiøst? Samtidig, finnes det noe vakrere? Å ta livet på fullt alvor, og forvente seg det største av seg selv og av verden? For så å oppleve å ikke strekke til?

Vårt liv, skriver Torstein, og siterer Céline, det er en reise i vinternattens mørke. Vi speider etter stjerner, men himmelen er sort.