Dette er en revidert og oppdatert utgave av "En dialektisk relasjonsforståelse". Her viser forfatteren hvordan ny forskning utvider og støtter hennes tidligere arbeid. Forskningsområder som affektregulering, ansiktskommunikasjon og nevrovitenskap blir på fascinerende vis knyttet opp mot vår forståelse av tidlig utvikling og psykoterapi. Med fokus på temaer som anerkjennelse, intersubjektive prosesser, samt menneskets evne til selvrefleksjon og selvavgrensning i relasjoner, viser Schibbye hvordan dynamikken i våre forhold har avgjørende betydning for hva som skjer i tidlig utvikling, når en ny familie dannes, og, ikke minst, i psykoterapeutiske møter. Schibbyes relasjonsforståelse bygger på én grunnleggende tanke, nemlig at det er i forholdet til den andre at jeg blir et selv, at min avhengighet av den andre muliggjør min selvstendighet. I tillegg utforskes anerkjennelsesbegrepet videre med fokus på terapeutisk språk, med andre ord hva som kjennetegner et anerkjennende språk i den terapeutiske dialogen. Hvordan skape et språk som maner frem det ordløse og som muliggjør dyptgående overskridelse? Med referanse til Kierkegaard, introduseres en forståelse av kjærlighet som avgjørende for nettopp slike anerkjennende dialoger. Schibbyes originale relasjonsforståelse stammer fra hennes evne til å integrere perspektiver fra filosofi, forskningsbasert kunnskap og praksis. Drøftelsene spenner fra spedbarnets første relasjoner, til parforhold og familiesamspill. Slik blir det mulig å trekke tråder mellom en filosofisk grunntanke, via psykologisk teori til psykoterapeutisk praksis og tilbake til grunntanken. Resultatet blir et helhetlig grunnsyn på hva som utgjør god psykoterapeutisk praksis. "