Med Telluria har Vladimir Sorokin mobilisert sine litterære superkrefter til samlet innsats over 340 sider. Romanen er på mange vis en oppsummering av forfatterskapet til nå: Her får han demonstrert hele sitt stilregister - de 50 kapitlene er skrevet i hver sin litterære undersjanger, fra teaterstykke til folkeeventyr - og samtidig forent sine viktigste motiver og temaer mellom to permer: rus, drøm og fantasi; politisk vold; de usivilisatoriske og antidemokratiske impulser som vi liker å tro at tilhører fortiden, men som når som helst kan springe til overflaten igjen, også i Vesten.

Handlingen i Telluria er lagt til midten av det 21. århundret. Etter en lang og blodig krig mot salafistene er både Europa og Russland splittet opp i et utall republikker, fyrstedømmer og monarkier, hvorav noen (bl.a. Skandinavia) styres av islamister, andre av «tempelriddere». Atter andre er nærmest for temaparker å regne: SSSR, Den stalinistiske sosialistiske sovjetrepublikken, er eid av tre russiske oligarker og brukes som ferieparadis av Stalin-nostalgikere. Verden er igjen blitt «human i størrelse»; man har tatt steget inn i en «velsignet opplyst middelalder».

Et felles referanse for befolkningen i alle disse småstatene er grunnstoffet tellurium, som ble oppdaget i Transilvania på 1700-tallet. Av tellurium framstiller man en spiker som regelrett blir hamret inn i folks hjerne, med narkotisk effekt. Rusen gir overnaturlige krefter; den gir økt potens, nærmest som Viagra; den forrykker tidsopplevelsen; den kan sette brukeren i kontakt med de døde. Kanskje kan den også forstås som en stabiliserende faktor i en forrykt verden.