Antonia er tilbake i Arkhangelsk. Raija tar henne imot med åpne armer, og det betyr mye. Men så er det Olga, datteren til Antonia: Hun husker knapt moren sin og vil ikke bo sammen med henne. Olga har knyttet tette bånd til Raija og hennes familie, der hun har bodd de siste årene. Mikhail er blitt som en bror for Antonias datter, og de to barna holder sammen i tykt og tynt. Men en dag Raija skal vekke dem om morgenen, gjør hun en grufull oppdagelse. Raija skrek. Hun rev teppene vekk, men det var ingen unger som hadde krøpet dypt ned under dem for å skremme henne. Dette var ingen spøk. Dette var ikke morsomt. Barna var borte.